Billedkunstner Hanna Høiness
Hjem
Utstillinger
Utsmykninger
Portrett
CV
Kontakt meg
 

 

 

 

Jeg vil, i min lidenskap for maleriet, fortelle historier gjennom motiv, farge, komposisjon, størrelser på arbeidene og monteringen av bildene i rommet. Historiene jeg forteller i maleriet er hentet fra forskjellige faser av livet, og uttrykket er variert.

Jeg ønsker stadig å bli bedre teknisk, og flyter mellom virkemidler og prosjekter av forskjellig karakter, som det strengt, akademisk og malertekniske, til å bruke store gester og temprament.

Maleriet må ikke stå stille, men hele tiden utfordre seg selv.

 

Hva jeg gjør nå?

Jeg lager forstyrrelser. Prosjektet Memento Mori er igang, og det å skulle huske at du skal dø, kan være en stor forstyrrelse...

What I do now? I'm making disturbances. The project "Memeto Mori" is in progress, and to remember you are going to die, can be a major disturbance...

Memento Mori, studier. Vises i Oslo i desember 2019

                  

"Gull og grønne skoger" skal vises på Galleri 69 i september 2019 i samarbeid med Charlotte Thiis Evensen og Helene Sommer.

Å love "gull og grønne skoger" er å love noe man ikke kan holde. Det er med andre ord tomt prat som kan påføre forventninger hos andre mennesker.

- Å bli lovet "gull og grønne skoger" er at andre lover deg at din virkeligheten blir bedre.

Realitetsorienteringen du har, blir skjøvet bort av en forventning som andre påfører deg.

- Å love seg selv "gull og grønne skoger" er å leve i skyhøye forventninger som ikke har forankring i virkeligheten. Generasjonen som vokser opp nå kalles "krenkelsesgenerasjonen" mye fordi enkeltmennesket har en svært stor tro på sin egen suverenitet. Når virkeligheten viser seg for disse unge menneskene, er fallhøyden stor og skylden blir ofte gitt andre.

I utstillingen "gull og grønne skoger" vil jeg presentere egne arbeider fra forskjellige utstillinger og studier, der livet som kunstner har vært et håp om å finne metoder på hvordan jeg kan fortelle noe. Jeg er god på å tegne, har god fargeforståelse, elendig på strategier og miserabel på å drive butikk. Om noen er interessert i et bilde kan jeg finne på å gi det bort. Jeg har arbeidet 20 år som kunstner og lurer på når jeg ser at livet mitt er bygget opp av drømmen om om gull og grønne skoger.

Hva får så en kunstner til å holde på i mange år uten å få konkrete bevis på at noen er interessert i arbeidene? Er det salg? Stipend? Kritikk i media? Er folk egentlig er interessert i at det lages kunst, og hva innenfor kunst finner de interessant? Suksesshistoriene?

Er det mer interessant om en kunstner er ekstravagant, rik, stormannsgal eller psykisk syk? Hva med de som er gamle og bitre? De forsiktige? Er deres kunst interessant? Eller hva med den vanskelig tilgjengelige kunsten, er den mer interessant enn den vakre og lette?

Fravær av interesse ser ut til å lage spekulasjoner om høy interesse. Vi tolker hverandre, fordreier kommunikasjonen og lager opp et bilde av virkeligheten som ikke har bunn i noe reelt.

Litt om meg:

Siden 1997 har mine ideer kretset rundt tema som kjærlighet, ensomhet, samhold, frykt, savn og nå, kropp og kommunikasjon.

Drømmen om, og jakten på, kjærligheten jobbet jeg med fra siste semester ved kunstakademiet og frem til utstillingen på Museet for Samtidskunst og Astrup Fearnley i 1998. På Museet for Samtidskunst hadde jeg et åpent atelier hvor jeg inviterte single menn til å komme for å bli portrettert av meg. Denne invitasjonen var et ledd i en serie hvor jeg arbeidet med mekanismene rundt det å finne seg en kjæreste. Samtidig med utstillingen var jeg ukentlig gjest i Mammarazzi i NRK P3 hvor jeg delte positive og negative opplevelser som singel kvinne i 1998.

          

Historier fra dette ble senere en cd som ble vist på Astrup Fearnley i samarbeid med YAZZYDAutoSpaceArtClub.

I årene frem til 2006 arbeidet jeg med relasjoner. Jeg ønsket å vise dette på godt og vondt. Eksempel på dette er installasjonen av malerier med duer på visningstedet Sound of Mu, hvor jeg viser sosial kompetanse, utilstrekkelighet og redselen for å være alene, redselen for å være sammen og redselen for å være alene sammen.

I årene mellom 2006 og 2010 arbeidet jeg med historier rundt frykt. Redsel for det uventede, når man værer fare, når man snubler og faller, når man mister kontrollen over eget liv og når ingenting fungerer som det skal. Et godt eksempel på dette er utstillingen "FLUKT" på Akershus kunstnersenter. Her ville jeg, via en maleriinstallasjon av visne planter, monter lavt, beskrive følelsen av redsel, forfølgelse, panikk og det å forsøke å flykte fra noe.

Tankene jeg måtte generere når jeg arbeidet med disse tunge temaene, skapte en usikkerhet og utrygghet hos meg. Jeg grublet mye over hva det vil si å være redd, hva panikk er, hvordan takle nederlag, hva som skjer når alt faller sammen rundt en, hvordan det er når man ligger nede og hvordan livet arter seg når alt sier stopp.

Jeg leste Virginia Wolf og ønsket å gjøre en vendereise: Hvordan skape mitt eget rom?

Jeg fant det nødvendig å måtte fokusere på det elementære og håndtverksmessige i maleriet. Siden aktmaleri er den disiplinen innen kunst jeg alltid hatt mest glede av, var det naturlig for meg å gå tilbake til å male modell. Arbeidet var hovedsakelig å observere, beskrive og tolke overflaten, språket og rommet i kroppen.I 2013 startet prosjektet med utstillingen "deg/meg" på Galleri 69, der jeg flyttet atelieret inn i galleriet, på samme måte som i utstillingen "Frie kunster" på Museet for Samtidskunst i 1998. Dette kunne ha blitt et prosjekt der form og overflaten ble sett på som mer interessant enn selve mennesket, men siden jeg stod alene med modellen, gav dette meg en stor opplevelse av kommunikasjon. Å stå slik, alene sammen, resulterte i en spesiell form for kontakt, oppriktighet og ærlighet, og "deg/meg" utviklet seg fra å være ren studie av mennesket til å bli et ønske om å gjengi og forevige kommunikasjonen mellom modellen og meg. Jeg ønsket å beskrive dette ved å sette bilder på disse samtalene, tankene og drømmene som oppstår.

Jeg ønsket å beskrive dette hemmelige rommet, disse nære samtalene, denne mangel på redsel, ved å sette bilder på denne opplevelsen. I litteraturen finner jeg inspirasjon fra "skittenrealistene", som Bukowski, John Kennedy Toole, Raymon Carver, Levi Henriksen og Sofi Oksanen, der livene, samtalene og drømmene som beskrives, utfordrer og interesserer meg. De beskriver virkeligheten mer enn de oppkonstruerte glansbilder jeg daglig får blir presentert i media. Historiene fra denne type litteratur ligner mer på de jeg har rundt meg, og ved å høre disse, dempes min egen skam.

For å kunne fortelle mine historier, via maleriet, har jeg kommmet frem til et billedspråk der jeg bygger videre på teknikker, objekter og farger jeg har brukt gjennom mitt kunstnerskap.

Fortellingen forsetter videre med utstillingen "Aokigahara" på Galleri Semmingsen, august 2016, hvor historiene spinner rundt fravær av dyd. Maleriene inneholder historier, hendelser og samtaler, der dyden er forsøkt skjøvet til side, andre hvor dyden ikke eksisterer og noen der skammen kunne tatt overhånd.


Utviklet av Bysant AS