Billedkunstner Hanna Høiness
Hjem
Utstillinger
Utsmykninger
Portrett
CV
Kontakt meg
 

 

 

 

Hva jeg gjør nå, september 2017

Min vidunderlige magnolia på 3 meter ble solgt, og jeg savner den.

Jeg måtte ha flere. Etter en studietur til Dokumenta 14, AROS og forskjellige gallerier i Hamburg, hadde jeg opparbeidet meg nok mot og kunnskap til å lage 4 til. Billedkvaliteten er så som så fordi maleriene er helt ferske på aterlieret, og tatt med kameraet på mobilen...

Det rosa er på 110 x 58

Det nye blå, et tryptikon som måler 190 x 90:

Det grønne er 90 x 58

og det i burgunder er 110 x 89

Litt om meg:

Siden 1997 har mine ideer kretset rundt tema som kjærlighet, ensomhet, samhold, frykt, savn og nå, kropp og kommunikasjon.

Drømmen om, og jakten på, kjærligheten jobbet jeg med fra siste semester ved kunstakademiet og frem til utstillingen på Museet for Samtidskunst og Astrup Fearnley i 1998. På Museet for Samtidskunst hadde jeg et åpent atelier hvor jeg inviterte single menn til å komme for å bli portrettert av meg. Denne invitasjonen var et ledd i en serie hvor jeg arbeidet med mekanismene rundt det å finne seg en kjæreste. Samtidig med utstillingen var jeg ukentlig gjest i Mammarazzi i NRK P3 hvor jeg delte positive og negative opplevelser som singel kvinne i 1998.

          

Historier fra dette ble senere en cd som ble vist på Astrup Fearnley i samarbeid med YAZZYDAutoSpaceArtClub.

I årene frem til 2006 arbeidet jeg med relasjoner. Jeg ønsket å vise dette på godt og vondt. Eksempel på dette er installasjonen av malerier med duer på visningstedet Sound of Mu, hvor jeg viser sosial kompetanse, utilstrekkelighet og redselen for å være alene, redselen for å være sammen og redselen for å være alene sammen.

I årene mellom 2006 og 2010 arbeidet jeg med historier rundt frykt. Redsel for det uventede, når man værer fare, når man snubler og faller, når man mister kontrollen over eget liv og når ingenting fungerer som det skal. Et godt eksempel på dette er utstillingen "FLUKT" på Akershus kunstnersenter. Her ville jeg, via en maleriinstallasjon av visne planter, monter lavt, beskrive følelsen av redsel, forfølgelse, panikk og det å forsøke å flykte fra noe.

Tankene jeg måtte generere når jeg arbeidet med disse tunge temaene, skapte en usikkerhet og utrygghet hos meg. Jeg grublet mye over hva det vil si å være redd, hva panikk er, hvordan takle nederlag, hva som skjer når alt faller sammen rundt en, hvordan det er når man ligger nede og hvordan livet arter seg når alt sier stopp.

Jeg leste Virginia Wolf og ønsket å gjøre en vendereise: Hvordan skape mitt eget rom?

Jeg fant det nødvendig å måtte fokusere på det elementære og håndtverksmessige i maleriet. Siden aktmaleri er den disiplinen innen kunst jeg alltid hatt mest glede av, var det naturlig for meg å gå tilbake til å male modell. Arbeidet var hovedsakelig å observere, beskrive og tolke overflaten, språket og rommet i kroppen.I 2013 startet prosjektet med utstillingen "deg/meg" på Galleri 69, der jeg flyttet atelieret inn i galleriet, på samme måte som i utstillingen "Frie kunster" på Museet for Samtidskunst i 1998. Dette kunne ha blitt et prosjekt der form og overflaten ble sett på som mer interessant enn selve mennesket, men siden jeg stod alene med modellen, gav dette meg en stor opplevelse av kommunikasjon. Å stå slik, alene sammen, resulterte i en spesiell form for kontakt, oppriktighet og ærlighet, og "deg/meg" utviklet seg fra å være ren studie av mennesket til å bli et ønske om å gjengi og forevige kommunikasjonen mellom modellen og meg. Jeg ønsket å beskrive dette ved å sette bilder på disse samtalene, tankene og drømmene som oppstår.

Jeg ønsket å beskrive dette hemmelige rommet, disse nære samtalene, denne mangel på redsel, ved å sette bilder på denne opplevelsen. I litteraturen finner jeg inspirasjon fra "skittenrealistene", som Bukowski, John Kennedy Toole, Raymon Carver, Levi Henriksen og Sofi Oksanen, der livene, samtalene og drømmene som beskrives, utfordrer og interesserer meg. De beskriver virkeligheten mer enn de oppkonstruerte glansbilder jeg daglig får blir presentert i media. Historiene fra denne type litteratur ligner mer på de jeg har rundt meg, og ved å høre disse, dempes min egen skam.

For å kunne fortelle mine historier, via maleriet, har jeg kommmet frem til et billedspråk der jeg bygger videre på teknikker, objekter og farger jeg har brukt gjennom mitt kunstnerskap.

Fortellingen forsetter videre med utstillingen "Aokigahara" på Galleri Semmingsen, august 2016, hvor historiene spinner rundt fravær av dyd. Maleriene inneholder historier, hendelser og samtaler, der dyden er forsøkt skjøvet til side, andre hvor dyden ikke eksisterer og noen der skammen kunne tatt overhånd.


Utviklet av Bysant AS