En fornemmelse av uro

I utstillingen ”Kom”er en rekke formater, rytmisk gjentatt med blåtoner i ultramarin, montert slik at de dekker hele det store utstillingslokalet. Idet vi kommer inn i rommet, møter vi Høiness` mange scenarier av sommerfugler, kråker og natur. De kan sees på som ett stort sammenhengende verk. På samme tid innehar hvert enkelt bilde en egen kvalitet.

Hun har over tid, i sin etter hvert lange utstillingshistorikk, mange ganger benyttet seg av utstillingsrommets arkitektoniske karakter slik at maleriene oppleves som kontekstuelle. Også denne gang møter vi hennes malerier på en måte hvor hun regisserer utstillingsrommet som et tablå hvor maleriet og betrakteren får en klar tilhørighet til hverandre. Jeg vil sammenligne det med en scenisk handling hvor de impliserte er avhengige av bekreftende deltagelse fra de andre for å kunne forløses i sin egen rolle. Formatene er montert i et bestemt forløp med overganger som markerer sammenhengen. Dette gir oss en følelse av tid, og i Høiness` malerier synes den noen ganger å stå stille, som i et frosset øyeblikk, på tross av den voldsomme bevegelse som ligger i motivet som strekker seg rundt i det store rommet

Høiness føyer seg inn i rekken av postmodernistiske malere som ikke kun er opptatt av det rent formale, men nettopp den situasjon maleriet er satt inn i. Som kunstner henter hun ikke sjelden stoff fra eget liv og benytter det i arbeidene både malerisk og konseptuelt. De erfaringene hun velger å gå ut ifra, avleder arbeider som i sin konkrete tematikk synes å være personlig ladet, men likefullt har stor allmenn gyldighet. Med sin malertekniske sikkerhet og tematiske ureddhet utfordrer hun maleriet til å omhandle både narrativitet og enkelhet uten å bli for direkte.

Det å se på maleri er, for den som ser, en kompleks og bevisst handling. Forståelsen av verket vil alltid være basert på kulturelt ståsted og grad av erkjennelse. Dette utnytter Høiness. Maleriene hennes har ofte en skjult agenda, som når hun nesten alltid, uansett tema, lar en underliggende problemstilling ligge og ulme slik at betrakterens visuelle refleksjon omkring verket kan avdekke flere lesninger.

Utstillingens tittel kan, hvis man tenker seg at den blir hvisket, fungere som en intim invitasjon vi kan føle oss som spesielt utvalgt til. På den annen side kan vi oppleve å bli kommandert, at vi strengt tatt ikke har noe valg, men bare har å stille opp. Den uskyldige, men innstendige henvendelsen markerer at vi må følge med, vi blir kalt på! Ser du det jeg ser? Idet vi trer inn i utstillingslokalet, blir vi Høiness` vitner og får dermed en form for delaktighet i det som er i ferd med å skje. Dette gir meg en fornemmelse av uro, som om det tilsynelatende vakre og tillitvekkende forandrer karakter og gjenoppstår som heslig og farlig. Men er det ikke nettopp i det farlige at det forlokkende ligger?

Her, i dette grenselandet av uforutsigbarhet og ambivalens, opplever jeg at Høiness leker med vår oppfatning av tingenes tilstand. Med disse øyne finner jeg det interessant å se hennes kunst.

Esther Maria Bjørneboe august 2009

Haugesund Billedgalleri 2009