Om meg

English at the bottom of the page

2016 -

Jeg jobber nå med serien «Aokigahara».

Tittelen er hentet fra navnet på en skog ved Mount Fuji i Japan, der mange desverre tar sitt eget liv. Wikipedia skriver det absurd nok slik:
«one of the world's most popular destinations for suicide». Denne skogen, villskapen, skjønnheten, kraften og desperasjonen, gjør den til et perfekt
allegorisk virkemiddel for å fortelle hva jeg ønsker å fortelle i mine malerier.

Min serie handler dog ikke om selvmord, men om dype følelser og stort alvor.

Siden jeg gikk ut fra Statens kunstakademi i Oslo i 1997 har mine ideer kretset rundt tema som kjærlighet, ensomhet, samhold, frykt, savn og nå, kropp og kommunikasjon.

Drømmen om, og jakten på, kjærligheten jobbet jeg med fra siste semester ved kunstakademiet og frem til utstillingen på Museet for Samtidskunst og Astrup Fearnley i 1998. På Museet for Samtidskunst hadde jeg et åpent atelier hvor jeg inviterte single menn til å komme for å bli portrettert av meg. Denne invitasjonen var et ledd i en serie hvor jeg arbeidet med mekanismene rundt det å finne seg en kjæreste. Samtidig med utstillingen var jeg ukentlig gjest i Mammarazzi i NRK P3 hvor jeg delte positive og negative opplevelser som singel kvinne i 1998.

Historier fra dette ble senere en cd som ble vist på Astrup Fearnley i samarbeid med YAZZYDAutoSpaceArtClub.

I årene frem til 2006 arbeidet jeg med relasjoner. Jeg ønsket å vise dette på godt og vondt. Eksempel på dette er installasjonen av malerier med duer på visningstedet Sound of Mu, hvor jeg viser sosial kompetanse, utilstrekkelighet og redselen for å være alene, redselen for å være sammen og redselen for å være alene sammen.

I årene mellom 2006 og 2010 arbeidet jeg med historier rundt frykt. Redsel for det uventede, når man værer fare, når man snubler og faller, når man mister kontrollen over eget liv og når ingenting fungerer som det skal. Et godt eksempel på dette er utstillingen "FLUKT" på Akershus kunstnersenter. Her ville jeg, via en maleriinstallasjon av visne planter, monter lavt, beskrive følelsen av redsel, forfølgelse, panikk og det å forsøke å flykte fra noe.

Tankene jeg måtte generere når jeg arbeidet med disse tunge temaene, skapte en usikkerhet og utrygghet hos meg. Jeg grublet mye over hva det vil si å være redd, hva panikk er, hvordan takle nederlag, hva som skjer når alt faller sammen rundt en, hvordan det er når man ligger nede og hvordan livet arter seg når alt sier stopp.

Jeg leste Virginia Wolf og ønsket å gjøre en vendereise: Hvordan skape mitt eget rom?

Jeg fant det nødvendig å måtte fokusere på det elementære og håndtverksmessige i maleriet. Siden aktmaleri er den disiplinen innen kunst jeg alltid hatt mest glede av, var det naturlig for meg å gå tilbake til å male modell. Arbeidet var hovedsakelig å observere, beskrive og tolke overflaten, språket og rommet i kroppen.I 2013 startet prosjektet med utstillingen "deg/meg" på Galleri 69, der jeg flyttet atelieret inn i galleriet, på samme måte som i utstillingen "Frie kunster" på Museet for Samtidskunst i 1998. Dette kunne ha blitt et prosjekt der form og overflaten ble sett på som mer interessant enn selve mennesket, men siden jeg stod alene med modellen, gav dette meg en stor opplevelse av kommunikasjon. Å stå slik, alene sammen, resulterte i en spesiell form for kontakt, oppriktighet og ærlighet, og "deg/meg" utviklet seg fra å være ren studie av mennesket til å bli et ønske om å gjengi og forevige kommunikasjonen mellom modellen og meg. Jeg ønsket å beskrive dette ved å sette bilder på disse samtalene, tankene og drømmene som oppstår.

Jeg ønsket å beskrive dette hemmelige rommet, disse nære samtalene, denne mangel på redsel, ved å sette bilder på denne opplevelsen. I litteraturen finner jeg inspirasjon fra "skittenrealistene", som Bukowski, John Kennedy Toole, Raymon Carver, Levi Henriksen og Sofi Oksanen, der livene, samtalene og drømmene som beskrives, utfordrer og interesserer meg. De beskriver virkeligheten mer enn de oppkonstruerte glansbilder jeg daglig får blir presentert i media. Historiene fra denne type litteratur ligner mer på de jeg har rundt meg, og ved å høre disse, dempes min egen skam.

For å kunne fortelle mine historier, via maleriet, har jeg kommmet frem til et billedspråk der jeg bygger videre på teknikker, objekter og farger jeg har brukt gjennom mitt kunstnerskap.

ABOUT ME:

I have orbited around themes such as love (Bm:Tur i skog og mark, Frie kunster), loneliness (Sa ikke du at du skulle komme), relationships (deg/meg, Aokigahara ) fear (Flukt), loss (Tro, håp og kjærlighet) and now, the body and communication, since 1997. These themes resulted in exhibition at, amongst other places, the Museum of Contemporary Art (Oslo) and Astrup Fearnley Museum (Oslo) in 1998. At the Museum of Contemporary Art I set up an open studio where I invited single men whom I portrayed. This invitation was part of looking at the mechanisms surrounding the search for a partner. At the same time, I was a weekly guest on a national radio program where I shared positive and negative experiences as a single woman, searching for a partner. My stories were recorded on a CD and shown at Astrup Fearnley in collaboration with YAZZYDAutoSpaceArtClub.

Between 2006 and 2010 I worked on stories around fear. Fear of the unexpected, fear of danger, of tripping and falling, losing control over life and the fear of nothing working as it should. A good example is the exhibition ‘FLIGHT’ at the Akershus Art Centre. Through low-hanging paintings of whithered plants, I wanted to convey feelings of fear, panic and escape. Working with such weighty/heavy themes triggered thoughts which generated uncertainty and insecurity in myself. I mulled over what it means to be afraid, what panic is, how to tackle defeat, what happens when everything collapses, how it is to hit bottom and how it is when life seems to come to a halt.

I read Virginia Wolf and wanted to make a return trip: How to make a room of my own? I found it necessary to focus on the elementary and on painting technique and/or craftsmanship. As I had always enjoyed nude studies, I naturally turned towards this form of expression. I aimed to observe, describe and interpret the surfaces, languages and rooms held within the body. In 2013 I started the project “you/me” at Gallery 69, where I moved my studio into the gallery in the same way as I had for the exhibit at the Museum of Contemporary Art, in 1998.

This could have been a project where form and surface would receive greater focus than the person. But being there with the model, alone yet together, I unexpectedly encountered a compelling form of communication. This led to a special connection, sincerity and honesty. And “you/me” developed/evolved from a pure study of human form to become a wish to render and preserve/eternalize our exchanges. I wished to describe this by painting pictures of our conversations, thoughts and dreams. I wanted to illustrate the secret rooms, intimate conversations and the fearless state conceived in this special setting. I am inspired by the Dirty Realists, such as Charles Bukowski, John Kennedy Toole, Raymond Carver, Levi Henriksen and Sofi Oksanen, whose portrayal of lives, conversations and dreams appeal to and challenge me. They describe reality rather than the artificial glamour with which the media bombards me every day. Such stories lie closer to my daily life and as such they have the effect of soothing/dampening my own shame. To tell these stories through painting, I have developed an imagery which builds further on the techniques, objects and colours I have used throughout my artistic career.

The story in the exhibition "Aokigahara" at Gallery Semmingsen, spin around the absence of virtue, to today. The paintings illustrate stories, happenings/events and conversations where virtue is either set aside or completely absent and where shame dominates.

In my passion for painting, I tell my stories through different motif, colour, composition, size and how I design my exhibitions. I experiment with different methods, from the stricktly academic and tecnical correct, to focusing on gestures, temprament and brushstrokes. My stories are from phases in life, and the expressions and looks of theese stories, vary.

My art do not linger.